I dag ble deltakerne delt inn i grupper, som igjen ble delt inn i undergrupper for å diskutere problemstillinger knyttet til temaet "Guideline for establishing a gardening advice system".
Deltakerne var på forskjellig nivå i kolonihage-hierarkiet, vi var representanter for en liten kolonihage, for regionale forbund og for nasjonale forbund, men vi fikk likevel en veldig konstruktiv workshop. Vår gruppe besto av folk fra Nederland, Belgia, Finland, Sveits, Tyskland, Østerrike og England. Ikke bare snakker vi fra forskjellig utgangspunkt, men kolonihagene er veldig forskjellige, - fra hager i Wien med toetasjes hus som kan bebos hele året, til småhager som ikke har hus, kun redskapsbod. På grunn av så forskjellig utgangspunkt valgte vi å lage en liste med ideer framfor å lage en komplett plan, slik oppgaven var. Det kom fram mange ideer og innspill for hvordan man kunne etablere/drive kunnskapsformidling, og hvordan dette skulle kommuniseres. Spørsmålene vi diskuterte var blant annet: Kommer informasjonen fram? Hvilke kanaler er effektive? Hvem er mottakeren? Er informasjonen oppdatert og kvalitativt god nok? Er gode råd over gjerdet gode nok, eller må vi utenfor hagen og innhente fagkunnskap? Er vi flinke nok til å bruke organisasjoner rundt oss? Følger vi med i tiden kunnskapsmessig/miljømessig? Klarer vi markedsføre en god profil (økologi, ikke plantegift) til nye kolonister, og til omverdenen?
Dette var noen av de mange spørsmålene vi diskuterte. Den største utfordringen for alle er: kommer informasjonen fram når den skal, og kommer den fram til de som er målgruppa?
Deltakerne var på forskjellig nivå i kolonihage-hierarkiet, vi var representanter for en liten kolonihage, for regionale forbund og for nasjonale forbund, men vi fikk likevel en veldig konstruktiv workshop. Vår gruppe besto av folk fra Nederland, Belgia, Finland, Sveits, Tyskland, Østerrike og England. Ikke bare snakker vi fra forskjellig utgangspunkt, men kolonihagene er veldig forskjellige, - fra hager i Wien med toetasjes hus som kan bebos hele året, til småhager som ikke har hus, kun redskapsbod. På grunn av så forskjellig utgangspunkt valgte vi å lage en liste med ideer framfor å lage en komplett plan, slik oppgaven var. Det kom fram mange ideer og innspill for hvordan man kunne etablere/drive kunnskapsformidling, og hvordan dette skulle kommuniseres. Spørsmålene vi diskuterte var blant annet: Kommer informasjonen fram? Hvilke kanaler er effektive? Hvem er mottakeren? Er informasjonen oppdatert og kvalitativt god nok? Er gode råd over gjerdet gode nok, eller må vi utenfor hagen og innhente fagkunnskap? Er vi flinke nok til å bruke organisasjoner rundt oss? Følger vi med i tiden kunnskapsmessig/miljømessig? Klarer vi markedsføre en god profil (økologi, ikke plantegift) til nye kolonister, og til omverdenen?
Dette var noen av de mange spørsmålene vi diskuterte. Den største utfordringen for alle er: kommer informasjonen fram når den skal, og kommer den fram til de som er målgruppa?
Etter workshop'en fikk vi omvisning i en kolonihage beliggende sør i Wien, Werbung-Rosenhügel, og ble invitert inn på flere parseller. Denne kolonihagen har 281 parseller, hver på 400 kvm. Det er lov å bo i hagen hele året, og det er 120 av de 281 som gjør det. Man kan kjøpe en parsell, eller leie den. Den ene parsellen vi besøkte hadde et topp moderne hus, med to etasjer og alle fasciliteter. Maksimalgrensen på huset er 50 kvm, og alle er to-etasjes, mange er murhus. Og veldig mange har svømmebasseng i hagen! Ja, det er sant. Vi så nedgravde basseng, og basseng som var plassert på gressplenen. Det var jo mildt sagt litt uvant for oss nordmenn, men visstnok ikke uvanlig i Wien. Det har sin forklaring i at myndighetene åpnet opp for å bo der på helårsbasis på grunn av boligmangel i Wien. Det er knyttet en del betingelser til dette. I Østerrike ellers er forholdene mer likt det vi er vant med.
Det så ikke ut til å være noen grense for høyden på hekken. Dette var en stor kolonihage, det var mange gangveier, og parsellene var stort sett sperret for innsyn fra gangveien, det var enten høye tujalignende hekker som på bildet til venstre, eller gjerder der innsynet var sperret av en slags plastduk. Det var heldigvis ikke sånn overalt, og bildet over av parsellen med svømmebasseng ble tatt over gjerdet uten å spørre om tillatelse. Når vi snakket med noen beboere om at det virket ganske avvisende med høye hekker og låste porter, var de uenig i det, og fortalte at det var både sosialt og trivelig mellom naboer.
Etter runden på parsellene gikk vi til restauranten, den er privatdrevet og ligger i kolonihagen, men er åpen for alle. Wienerschnitzel og apfelstrudel var blant de østerrikske spesialiteter som sto på menyen.
